Tur i marka

Det er tidvis travelt her i huset, så det blir desverre alt for liten tid til blogging og slikt. Vi kan dermot linke til bloggen til Sigrid, Kristin og Sondre, som vi var på en kjempefin tur med for litt siden. Her kan du lese mer om det. Ellers så kan jeg fortelle at det har kommet tenner hos A, og hun har startet og krype (baklengs) rundt, og truer veldig med noe som kan minne om krabbing.

Masse nye bilder !!

Nå har jeg lagt ut en masse nye bilder fra hele måned nummer 2 for A. Måneden kan kort oppsummeres i et par hovedpunkter. For det første har hun begynt å smile, noe som det er masse beviser på blant bildene. For det andre så har A vært masse ute på tur, aller mest i sjal sammen med Christel, men også i marka med Sigrid, Kristin og Sondre, i Frognerparken sammen med Terje og Claudelle, i botanisk hage med Mormor, Besten, Oldemor, Rolf og Sigrid og mange mange andre turer.

Bildene finner dere her.

hun vokser

Jammen vokser vesla fort. Skumle greier dette her. I dag er hun 2 uker gammel, og på disse to ukene har hun utviklet seg masse. Vi lurte litt på om hun festet blikket på oss eller ikke, for det så da virkelig sånn ut, men samtidig trodde vi det var litt tildig. Men all tvil ble lagt til sida da vi hengte opp sommerfuglen som mormor heklet i rekordfart da vi fortalte at nå var det svart/hvitt som var best for henne å se nå de første ukene. Sommerfuglen henger over stellebordet, og når den dingler er hun helt rolig og følger den med blikket.

I går syns jeg også at hun smilte til meg, da vi lå på gulvet og lekte, men det syns Audun var vanskelig å tro på. Men i dag morres, da han badet henne og fikk et smil send opp til seg fra badevannet, da var det ikke så vanskelig å tro på at hun kunne smile likevel. Han erklærte stolt at “det første smilet kom mens hun badet!” Tja, iallfall et av de første, og veldig koselig var det iallfall, så nå får vi se om det kommer flere etter hvert.

Ellers har vi hatt storinnrykk av besøkende, både tantekusiner, onkelfettere, gammleonkler og gammeltanter og oldemor har vært her og sett og holdt A. Ja også besteforeldrene noen flere ganger, men det er jo en selvfølge. I tillegg har vi og A fått mange fine gaver, både fra de som har vært her og sendt med til oss.

Ellers rusler vi turer, Mest ned til helsestasjonen, forid vi likevel har måttet veie henne gjenvnlig, og det er en fin tur langs elva, men Audun og A har også gått gått litt andre og lengre turer, sånn at jeg har fått sove litt og lest avis og sånn.

Nå er det nest siste dag av Audun sin permisjon, og da starter den tøffe hverdagen. Da hadde det jo vært fint om hun ikke vokste så fort lenger, slik at pappaen fikk være med på alt det morsomme hun gjør om dagen, og all kosen. Men sånn er det nok ikke. Ikke vi som bestemmer. Skulle gjerne hatt henne så liten og fin og snill leeeeeeeeenge jeg, men det ser ikke ut som om det er hennes plan. Hun spiser som en liten hest- og da vokser man jo. Og blir stor og sterk. Og det er jo også bra. Men akkurat nå sitter hun tullet inn i et bæresjal på magen min og er “kengubarnet” til mamman sin. Så verden er fin.

Neste kapittel…

Nå har vi kommet oss hjem fra sykehuset ja, og hatt noen dager hjemme til å bli vant med dette nye livet. Det har vært mange førstegangsopplevelser både for A, Audun, og meg. Første natt i egen kurv, første natta Audun var sammen med henne, første stell hjemme… Masse nytt og masse kos! Det har blitt en del besøk også. Mormor og Besten var innom både på lørdag og søndag, men da sov A seg omtrent gjennom hele seansen. Hun har nok vært litt slapp, for vekten har gått litt ned når den egentlig skulle gå opp, men det fant vi ikke ut før på mandag. Og fra det ble A satt på fetekur, og har måttet spise mye og ofte og gjerne vekkes for å spise, og det har gjort susen. Nå stiger vekten igjen. Bestemor og Bestefar var innom et par timer på tirsdag, og tremenning Even, med foreldre på onsdag. På torsdag hadde vi hjemmebesøk fra helsestasjonen, og de andre dagene denne uken har vi trillet tur ned til helsestasjonen for å veie. Den ene dagen til og med med piknik på turen tibake- så det ble riktig så idyllisk på vår lille familieutflukt. Så dagene flyr avgårde, og nettene også. Også går det jo med en del tid til å bare se på henne da Så må vi bare si at vi var så heldige å få med oss den beste babyen hjem fra sykehuset. Så flaks kan man ha!