Tja, ikke godt å vite om denne bloggen er i ferd med å dø ut. En blogg er jo litt som en blomst, som må vannes av og til, og det har vi vekslende hell med her i gården.
Men er her iallfall en liten ny dose.
Det er spennende dager her i gården. Vi er tilbake etter en veldig bra påskeferie på Ringebufjellet,
og nå er det hverdag igjen. Jeg driver å søker jobber, og snart er det på tide med en intervjurunde. Glerer og gruer meg allerede.
Også er jo lillestjerna vår straks 2 år. Og hun har begynt å prate som en foss. Og synger Bæ, bæ lille lam til alle døgnets tider. Og det er mange fine ord. Mine absolutte favoritter er:
gullebit = gulrotbit
pika = pabrika
efant = elefant
tose oss = kose oss
væme = være med, med det sies i ett ord, og spørsmået om å få være med blir stil om det meste.
Åyja driver foresten å delvis byttes ut med Rora. Fine navn begge to.
I påsken hadde vi biltur (som gikk knirkefritt), hyttetur (som var stor stas med å kose seg i glansen av besteforeldre og tante og onkel) skitur (som med godvilje kan sies å ha hatt en lengde på 4 cm på den ene skia for minstemann) og påsketur (med pøslegrilling på bål fra hytteverandaen) I tillegg kom vi hjem til finevær og fikk innviet balkongen med å spise middag ute i solen, og en tur på kino. Så nå er vi klar for mange hverdager.
Jeg har foresten blitt bitt av en liten strikkebasill og strikket en vest og en kjole til A. Kjolen ble for stor, men det løser seg med tiden.
Kan merke at den jenta snart er 2 år: i går smurte hun på maten sin selv til forkost, og på ettermiddagen gikk hun hele veien hjem fra barnehagen på egne bein med sekken sin på ryggen. Det ble det både en stolt jente og en stolt mamma av.
Nu er det tid for å reise på skolen: i dag skal vi ha fremføringer av egne prosjekter. Jeg har dyrket krystaller på kjøkkenbenken. Men nå er benken rydda og jeg klar for framføring.
Så koselig å se dere her igjen.
Tøff jente med caps og briller!
Hilsen fra gamletante Anne