Jammen vokser vesla fort. Skumle greier dette her. I dag er hun 2 uker gammel, og på disse to ukene har hun utviklet seg masse. Vi lurte litt på om hun festet blikket på oss eller ikke, for det så da virkelig sånn ut, men samtidig trodde vi det var litt tildig. Men all tvil ble lagt til sida da vi hengte opp sommerfuglen som mormor heklet i rekordfart da vi fortalte at nå var det svart/hvitt som var best for henne å se nå de første ukene. Sommerfuglen henger over stellebordet, og når den dingler er hun helt rolig og følger den med blikket.
I går syns jeg også at hun smilte til meg, da vi lå på gulvet og lekte, men det syns Audun var vanskelig å tro på. Men i dag morres, da han badet henne og fikk et smil send opp til seg fra badevannet, da var det ikke så vanskelig å tro på at hun kunne smile likevel. Han erklærte stolt at “det første smilet kom mens hun badet!” Tja, iallfall et av de første, og veldig koselig var det iallfall, så nå får vi se om det kommer flere etter hvert.
Ellers har vi hatt storinnrykk av besøkende, både tantekusiner, onkelfettere, gammleonkler og gammeltanter og oldemor har vært her og sett og holdt A. Ja også besteforeldrene noen flere ganger, men det er jo en selvfølge. I tillegg har vi og A fått mange fine gaver, både fra de som har vært her og sendt med til oss.
Ellers rusler vi turer, Mest ned til helsestasjonen, forid vi likevel har måttet veie henne gjenvnlig, og det er en fin tur langs elva, men Audun og A har også gått gått litt andre og lengre turer, sånn at jeg har fått sove litt og lest avis og sånn.
Nå er det nest siste dag av Audun sin permisjon, og da starter den tøffe hverdagen. Da hadde det jo vært fint om hun ikke vokste så fort lenger, slik at pappaen fikk være med på alt det morsomme hun gjør om dagen, og all kosen. 
Men sånn er det nok ikke. Ikke vi som bestemmer. Skulle gjerne hatt henne så liten og fin og snill leeeeeeeeenge jeg, men det ser ikke ut som om det er hennes plan. Hun spiser som en liten hest- og da vokser man jo. Og blir stor og sterk. Og det er jo også bra. Men akkurat nå sitter hun tullet inn i et bæresjal på magen min og er “kengubarnet” til mamman sin. Så verden er fin.
